søndag 19. juli 2009

vaskemaskin

Jeg satte på min første vaskemaskin i dag. Farvet tøy, 60 grader. Gikk knirkefritt. Gratulasjoner tas i mot med stor takknemlighet.

lørdag 18. juli 2009

Er du sulten? Kom igjen a. ok?

Amerika-koden.
Som alle bs-beboere har erfart, kan det være vanskelig å stå opp til frokost før 09.00. Som på bs, stenger nemlig matsalen her også 09.00, og i dag var jeg i himmelen da luken foran brødene smalt igjen. Vel, det er nok ikke helt sant. Her er det nemlig ikke kjøkkensjefen som på sekundet hindrer oss i snappe en blings fra brødkurven eller lillegutt som tar inn tomat, skinke, agurk og salat fra buféen. Her er det pizzaen som tas ut av varmeskapet, softismaskinen som skrus av og tuppene i coladispenseren som tas vekk. Fordommene stemmer overens med forholdene. Til frokost i matsalen serveres det hver dag muffins, donuts, cola, french fries, pizza og softis. Her er det ikke melk i melkebeholderen, men sjokomelk. Likevel er det viktig, som det står i en av tekstene vi leser om American society denne uken, ikke å (de)romantisere for mye. For det første: amerikanerne forklarer at maten på universitetscampusene ikke er representativ – den er mye verre enn ellers. Dessuten serveres det jo tomater og salat ved siden av, og noen av muffinsene er dandert med blåbær eller jordbær. MEN det hjelper fint lite når alle de andre fristelsene befinner seg på samme sted. Det er ikke rart at ”Freshman’s fifteen” er blitt en slags lov– det første året du begynner på college legger de fleste på seg minst 15 pounds (dvs omtrent 7 kilo).
Så, i og med at jeg ikke rakk frokosten i dag, tenkte jeg å kjøpe meg noe sunt. På seven var det imidlertid ingen grove baguetter og frukt. Derimot lå spiseklar, frityrstekt omelett og donut foran kassen. Jeg gikk lenger inn i butikken, og blant popcorn med honning og chips med sirup ca var det til slutt ben & Jerry’s is som fristet mest. Det er jo tross alt 35 grader og sol uteJ Imidlertid klarte jeg i farten ikke å finne is i porsjonsstørrelse, bare større bokser. Derfor spurte jeg hvor porsjonspakningene var. Svaret var ”Man, that is definately the smallest size. You know, that’s the what we are eating here”. Ok, hvis den er normal, skal jeg vise at jeg får den ned også. Jeg tok den med meg og trasket forbi et par 15 kilos burgerspisende bacon-boys som hang på hjørnet. Nordmenn, nyt fiberbrød med skinke, salat og smøreost!

Hvis du lurte, tulla jeg i den forrige posten.

fredag 10. juli 2009

Jeg er klar!!!


Nå gleder jeg meg. Alle sier jo dette, men jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gledet meg så mye. Kanskje er det fordi jeg for øyeblikket har masse tid til å glede meg; det å bo hos mamma uten studier, jobb eller noen andre plikter og bekymringer, gjør at jeg ikke akkurat kan skryte på meg tidsklemma. Jeg har det som Dudleif. Det er vel også derfor jeg tar meg tid til å skrive dette. Alle som kjenner meg, vil nok bekrefte at jeg neppe hadde gjort dette i løpet av året jeg har bodd på BS…

Det jeg gleder meg til er forresten et femukers Fulbright-opphold i Philadelphia. Når sant skal sies, er det også glitrende klart at det er mer enn god tid som gjør at jeg gleder meg. Greit, jeg begynner å bli lei av ferie – tre uker er nok. MEN programmet inneholder uansett alt jeg har lyst til å gjøre i sommer; møte ny mennesker, studere, reise, gjøre noe nyttig for folk i form av frivillig arbeid, forbedre engelsken og bli kjent med verdens mest innflytelsesrike land! Det plager meg heller ikke at absolutt alle kostnader, fra undervisning og flybilletter til mat og lommepenger, dekkes av Fulbright. Jeg står på knærne, bøyer meg i støvet og tar av meg hatten og brillene for dette tilbudet!